Studier i Innsbruck. Opera og Kierkegaard

Innsbruck! Jeg har for en liten stund flyttet til paradiset for elskere av Tyrolsk kultur, husmannskost, fjelluft og europeisk høykultur. Siden jeg var barn og satt i baksetet på bilen, der foreldrene mine tok meg med på ferie til Syd-Tirol, har jeg ønsket å bo en periode av livet i dette området. Alt som 6-åring tegnet jeg snødekte fjelltopper og fotalte stolt frøken på barneskolen at det var Karwendelgebirge. Jeg ville studere i Innsbruck allerede som ei fjøft og fjellgeit!

Nå bor jeg ved bredden av elven Inn i et katolsk kloster tilhørende Die Barmherzige Schwestern. Fra klostercellen har jeg utsikt til kapellet og fjellmassivet som heter Nordkette! Her nede skal jeg studere pediatri og gynekologi ved Medizinische Universität Innsbruck. På veien til klinikken kan jeg gå gjennom den deilige gamlebyen, forbi det berømte Goldenes Dachl som betyr det gylne lille taket. Og jeg kan nyte Apfelstrudel og Krapfen. På programmet står Strauss' Flaggermusen og utstilling av tsarens juveler på et av slottene her nede!




Om hjernen i Nederland

Semsteret blir travelt med reising. Foruten at jeg her nede skal holde forestilling og foredrag for ukjente venner i magien, reiser jeg alt i april til Nederland. Der deltar jeg som en av foredragsholderne ved en større kongress for europeiske universitets og høyskolelærere. De har drevet etterutdaning av naturfags og matematikklærere. Målet for det europeiske rådet, som har utviklet en spesiell undervisningsmetode kalt TEMI, er at elever skal få møte naturfagene på nye, kreative måter. Selv har jeg hatt gleden av å være en del av etterutdanningen av naturfagslærere i Vestfold og Buskerud. Nå skal jeg foredra om dette og om min forestilling om hjernen i Leiden i Nederland om få uker.

Opera i Potsdam

Så skal jeg lage oprea! Jeg opptrer ved Musikfestspiele Potsdam i juni. Det er nå flere år siden at jeg gjestet Potsdam med en opptreden i samspill med Christian Ihle Hadland. Nå er jeg invitert tilbake for å lage en opera. Festspillene setter opp barokkoperaen Armide av den franske komponisten Lully. Som en del av dette skal det lages en familieforestilling basert på operaen. Jeg får spille hovedrollen - den kjærlighetssyke magikerinnen som forhekser en vakker prins, for å få hans kjærlighet. Det ender tragisk. Hun straffes av Gud og dømmes til evig å elske en mann som ikke elsker henne! Sukk! Nå syes det kostyme til meg i Potsdam, og jeg lytter til vakker barokkmusikk. Det er den type musikk som får drap og lidelse til å høres smukt ut!

Kierkegaard fortalt gjennom magi!

Ja, en knapp måned etter at jeg har vært den tragiske Armide i Potsdam, skal jeg ikle meg rollen som filosofen, teologen og dikteren Kierkegaard. Tankeranglingsfestivalen, tidligere kjent som Bolærne filosofifestival, har invitert meg til å lage en times forestilling om Kierkegaard. Temaet er hans håpløse, turbulente og stormende forhold til Regine. "Å skrive seg inn i en pike er en kunst. Å dikte seg ut av henne er et mesterstykke", skriver Kierkegaard. Forholdet til Regine Olsen er kjernen i det som skal bli et kåseri og magisk teater om Kierkegaards kunst og mange ansikter! Kostymer sys og Kirkegaard leses i Tyrol!

Og nå går ryktene om at jeg også skal besøke deilige Portugal for et par forestillinger der nede! Men mer om det siden. Nå skal jeg ut i vårsolen og nyte en deilig Kaffe Melange! Heia in den Bergen!

Verdenskongressen i magi. FISM 2015

Historiske Rimini ved Adriaterhavet var åsted for konferansen som samler flere tusen magiinteresserte mennesker hvert tredje år. Selv har jeg deltatt i verdensmesterskapet to ganger og høster fortsatt fra de engasjementene jeg fikk etter å ha vist meg frem der. Men i år var jeg bare en hjertelig deltaker som så det fra sidelinjen. En hel uke vies den magiske kunst med avvikling av verdensmesterskapet, et mangfold av eksperter som holder foredrag, forhandlere av hemmeligheter i flere etasjer i det store kongressenteret, samt galashow hver eneste dag! Den beste sammenlikningen blir "Charlie og sjokoladefabrikken"- deilig galskap i godtefabrikken! FISM er den internasjonale organisasjonen som arrangerer verdensmesterskapet på rundgang i verden. I år var det Rimini i Italia, i 2018 går turen til Busan i Korea!

"Hvem gjemmer seg inne i magiske hatter", synger Mummitrollet. I de magiske hattene i Italia gjemte det seg ukjente talenter, garvede artister, hobbyister og amatører i ordets rette betydning - de som elsker dette merkelige, gamle, lille faget magien. En hel uke var vi samlet for heie frem noen verdensmestere, la oss underholde og knytte vennskapsbånd. For min egen del ble det mange hjertelige gjensyn med artister jeg selv har konkurrert i mot og deltatt på mesterklasser hos Jeff McBride med. Verdenskongressen blir som et mini-FN av fagfeller og gir koreanenerne, amerikanerne, europeerne og skandinavene et felles språk der de harker frem sine meninger på euroengelsk og esperanto.


White Dinner
Sommeren i syden er het og mørk. Utendørs, på den oppvarmede marmoren ved kongressenteret Palacongressi var det dekket runde bord med stivede duker og tøyservietter. Under stjernene spilte et stort symfoniorkester Puccini og Strauss, mens hvitkledde festdeltakere gikk til bords med hvert sitt glass Prosecco i hånden. Heten var så sterk at min spanske vifte gikk på omgang rundt bordet blant de amerikanske festdeltakerne. Likevel nøt vi den 6 retters varme middagen med lokale spesialiteter og viner til. Den amerikanske magikeren Tim Wright gav seg ende over. "Er det mulig å servere en festmiddag til de nær to tusen gjestene på denne måten; varm, lukseriøs og hyggelig", ropte han begeistret. Kaker og dans avløste banketten da den vakre og enestående Walter Rolfo, verten for hele kongressen, ønsket alle velkommen til det han håpet ville bli tidenes beste FISM. En slik ambisjon er god, men gir stor fallhøyde. Men da fyrverkeriet farget himmelen etter banketten, og jeg nynnet videre på italienske arier, var jeg overbevist om at dette ville bli uforglemmelig.






For det første befant vi oss i hjertet av Emilia-Romagna regionen i Italia. Dette er selve matfatet i Italia. Jeg la inn en liten stans i Bologna to dager før kongressen for å nyte terracotta-husene, verdens første universitet fra 1088 og maten som får alt det vi trodde var italiensk mat i Norge til å fremstå som flaue forfalskninger. Selv om Rimini er en badeby særlig elsket av russerne, er gamlebyen en liten perle med sin Tiberiusbro fra år 21 og Augustusbuen fra år 27! Der andre kongressdeltakere klaget over svette sandwich på kongressenteret, gikk jeg ti trivelige minutter gjennom parken, under Augustusbuen og inn på en deilig restaurant som serverte gnocchi, pasta, og panna cotta!




Mellom måltidene og de historiske plassene, lot jeg meg underholde av show hver kveld. Det var lagt opp til festforestillinger hver dag med skyggeteater, jonglører, illusjonister og såpeboblekunstnere. Mange av showene bar preg av å ikke være øvet igjennom i sin helhet. Litt styltede konferansierer, noen tekniske problemer og forsinkelser ødela likevel ikke opplevelsen av de største artistene. Marco Zoppi skapte poesi og mystikk med såpevann der alle fysiske lover ble prøvet ut i et vakkert show av bobler og dråper. Raymond Crowe er multikunstneren som med sine bare hender lager et rørende skyggeteater om livet, døden og kjærligheten til Armstrongs udødelige "What a Wonderful World". Eugene Burger snakket levende om teater og fortellerteknikk og leste dikt om hinduismens gudeverden og Norges egen legende Finn Jon delte raust av sine ideer og store kreativitet.



Har man etter en uke på verdenskongressen oppnådd inspirasjon, kulinariske og kulturele opplevelser og fått nye vennskap kan man i grunn ikke forvente seg mer. Med tanke på at kongressen er tuftet på frivillig arbeid fra mange, mange mennesker så må man kunne tåle at det knirker i scenetepper og det blir forsinkelser. De som valgte å bli sure og sinte for dette synes jeg synd på, for de klarte ikke å se det gode i alt det andre. Og det var tross alt mest godt! Konklusjonen er et stort gratulerer til Walter Rolfo og hans team! Ciao!

Magic Weekend 2014

Denne helgen har jeg spist trøfler. Magiske trøfler. Der vi andre har kunnet glede oss siden i fjor til å ta del i årets største skandinaviske magibegivenhet, er det noen som gjennom hele året har vært på en eneste lang trøffeljakt, funnet de lekreste delikatesser og servert dem på eksklusivt vis i Lund. Magic Weekend i Lund!

Bedre går det ikke an å få det. Ja, det er ikke mine ord alene. Den begeistrede summingen og kurringen etter magikongressens høydepunkt - gallashowet - er ikke til å ta feil av. Det var barnlig glede og fortryllede øyne hos de mest garvede sceneslitere.

Jeg kan ikke gå gjennom alt jeg har sett og opplevd dagene 3.-5. oktober. Til det er programmet for rikt og de hyggelige gjensyn med artistkolleger for mange. Men mine beste minner tar jeg med. La meg gå rett på sak.

Waiting for Hitchcock

Ljungberg, mannen bak de kunstneriske trøflene, har en spennende ambisjon. Han vil at det første showet vi får se skal være et enmanns, helaftens show. En komplett teaterforestilling der trylleriet får spille hovedrollen, kan man si.

Det har alltid vært delte meninger om dette showet. Og selv om fredagsshowet sjelden får toppkarakter, er det likevel alltid det showet som får en mest til å tenke og reflektere over hva den magiske kunst er, eller burde være. Slik var det i år også.

Robert Jägerhorn har hatt stor suksess med sin forestilling Waiting for Hitchcock i Finland. Nå skal han turnere utenlands med forestillingen også. Han legger ikke skjul på at det er snakk om en kombinasjon av teater og magi.Han henter også tittelen til forestillingen fra Waiting for Godot, et absurd teaterstykke av Beckett man stadig venter på.

Kanskje ble det litt for mye venting? Altså, Jägerhorn har mange kreative ideer og skaper nytt liv i gamle effekter. Det hele er pakket inn i en begynnelse og en slutt knyttet til en filmrull om og med Hitchcock. Der filmen tilsynelatende kollapser, er det artisten Jägerhorn som tar oss med fra scene til scene, fra tablå til tablå av trylling, komikk og teater mens vi venter på at filmen skal fikses.

Selv om begynnelsen og slutten danner den klassiske sirkelkomposisjonen og rammefortellingen omkring de mange andre fortellingene, får nok enmannsshowet litt for mye knekk i knærne. Sammenhengen blir vanskelig å gjenfinne. Selv om hver idé for seg er meget bra og godt presentert, vrir vi litt på oss og spør hvor ble det av Hitchcock?

Noe av forklaringen er manuset. Det ble ganske enkelt litt for mye tekst. En oppstramming og fjerning av ord kunne ha hjulpet. Musikk som lydteppe til å illustrere tablåene Jägerhorn fremstiller, ville nok ha løftet tempo og spenning i forestillingen. Vår mann er dyktig, men gaper kanskje for høyt når alle hans kreative ideer skal gis plass på scenen. "Kill your darlings", heter det visst.

Jägerhorn har stor bredde. Husk, han har tross alt vunnet bronsemedaljen i VM for sin kombinasjon av teater, utsøkt fingerferdighet og kreative ideer. Han har dessuten en lang teaterutdannelse bak seg!

Å opptre for "sine egne" - fagfeller med forventninger og mange synsinger - er ekstra tungt. Kanskje har vi ikke helt tatt Ljungbergs ambisjon innover oss, men venter oss et slags gallashow der vi går fra høydepunkt til høydepunkt? I så fall blir det vanskelig for en artist å innfri en slik forventning, da konteksten dog er en annen. Det var dessverre et tregt publikum som møtte Jägerhorn.

Høydepunktet i forestillingen var da Robert Jägerhorn improviserte en fortelling på ulike tidsskrifters titler. Det var imponerende og originalt. Han tok også fatt i en eldgammel klassiker vi sjelden ser - chapeaugraphy - der han fremstilte ulike karakterer bare ved å endre fasongen på en filthatt. Selvfølgelig fulgt opp med pantomime og passende tekst.

Til slutt kom også det vi ventet på: Hitchcock! En kriminalhistorie ble utpenslet i tekst og tryll, der rekvisittene og effektene bar frem fortellingen. Her kom også Jägerhorns fingerferidgheter til sin rett.




Mellom showene

Det som nok interesserer meg aller mest er showene. Denne kombinasjonen av inspirasjon og underholdning, er uslåelig. Men før jeg gir meg i kast med en beskrivelse av gallashowet vil jeg si litt om hva som finnes underveis!

For en nordmann som er vant til at påtår av kaffen koster ekstra dyrt, er det et "must" å fika, som det heter i Sverige. Er det virkelig mulig å servere så mange ulike sorter brød, kaker og slikkerier på en vanlig fredag slik de gjør hos Ramklints i Lund? Det er blitt en tradisjon å ta en spasertur inn til universitetsbyen for å fika og slite med valgets kval. Så går turen hjem igjen, dvs kongrsshotellet der alt foregår; show, middag, forhandlere og seminarer med stjernene.

Jeg kan ikke huske å ha vært på seminar med en jonglør før. Det store oppmøtet kan ikke skyldes at alle ønsker å bli jonglører, men at vi ville bli besmittet av en kunstners kreativitet, humør og skaperglede. Charlie Frye er en mester. Han kombinerer det teknisk vanskelig med en stor sceneutsråling. Mer om han siden.


En annen mann det gikk gjetord om var Richard Turner. Ja, der vi andre taskenspillere ønsker å gjøre det umulige mulig, var det bare Mr. Turner som virkelig kunne det. Foruten å opptre med et Gambling show, satt Turner på en fast plass disse tre kongressdagene. Jeg ble ofte stående ved siden av ham i perpleks beundring. Ikke bare kunne han ubemerkelig dele ut spillkort fra midten av en kortlek. Han var også blind! For Turner ble spillkortene forvandlet til det edleste instrument han kunne briljere med i blinde. Det er magi det!



Fra fest til fest

Lørdag kveld er festaftenen under Magic Weekend. Da samles gamle og nye venner til en hyggelig middag. Arrangøren har også sørget for et lavterskeltilbud for langveisfarende nordmenn som kanskje heller vil ha Taco-buffet og trylletryll med klanens kjenninger.Om du velger dette, eller nyter en tre retters på hvite duker, bygges forventningene veldig opp til det påfølgene gallashowet som hvert år har vist seg bedre enn året før.

Ljungberg har gjennom mange år bestrebet seg på å få de beste artistene innen sin sjanger til å opptre for vår eksklusive gruppe av skandinaviske entusiaster på vegne av magi og variete. Også i år hadde Ljungberg med seg unge stjerner fra Korea - disse som har begynt sin strenge trening alt i barnealder. I år fikk vi et helt spesielt show med stor variasjon og bredde. Fra japanske veteraner, via ellevill jonglering, vaudeville og mesterlig manipulasjon fra Kina.

Inspirasjonen fra teatret er et tydelig fellestrekk. Den kanskje mest teatrale var Rob Zabrecky. Det var en mann som klarte å bryte med alle våre forventninger.

Zabrecky er mørk, makaber og byr på absurd komikk. Bleksminket går han sakte, stirrende gjennom teatersalen uten en lyd, før han forteller at han liker Barbra Streisand. Folk vet ikke om de skal våge å le før han presenterer sin misjon på scenen; jeg skal hypnotisere dere. Slik "hypnotiserer" han et vanntro medlem av salen til å velge et kort. På kortet står det HUG, og hun nøler lenge før hun våger å gi den dystre mannen klemmen. Så avslører han at på alle de andre kortene hun kunne ha valgt, står det KILL. "Ble du glad nå", spør han med et lite smil om munnen!





Jonglering ser man kanskje mest på åpen gate her i Norge. Men en yrkesjonglør og ekte varieteartist er sjelden vare. Charlie Frye er en artist som har spesialisert seg ikke bare på jonglering og magi, men også fysisk teater. Han annonseres som Charlie Frye and Co. Der Co er kona. Det er en dame som spiller sin rolle som uinteressert scenearbeider uten en eneste gang å la masken falle, når den elleville ektemannen lager stor komikk eller gjør kunster som resluterer i spontane bravorop fra salen. Dette er det vanskelig å skildre. Men Frye kan mer enn å jonglere baller, kjegler og diablo. Han kan kaste klærne opp i luften og kle dem på seg etter hvert som de faller ned!


Showet ble åpnet og avsluttet av asiatisk magi. Begge veteraner i sitt slag. Førti år etter sin debut på en akt viet effekter med silketørkler, viste ekteparet Yamamoto sitt velkjente nummer. Når alle effekter omhandler silke, blir det fargerikt, vakkert og nettopp silkemykt. Det er ikke for ingenting at Rice har skrevet en hel ensyklopedi om silkemagi. Men det er sjelden vi får se dette. Takk for gjensynet!




Kvinneandelen i den magiske verden er beskjeden. Tradisjonelt er kvinnen assistenten. Med glimt i øyet finnes hun fortsatt som Co i mannens scenenummer; Tomsoni and Co. Charlie Frye and Co. For andre er hun ikke Co engang!

Det regjerende kvinneforbildet i dag er Juliana Chen fra Kina. Hun tok verden med storm da hun som den første kvinnen i historien ble verdensmester i FISM 1997. Med sin bakgrunn i akrobatikk og ballett, har hun skapt et helt spesielt kunstutrykk der hun fra løse luften produserer flere hundretalls spillkort og skifter kinesiske masker og kostymer til dans og eggende musikk. Hun mestrer å gjøre de vanskelige kunster som gir gutta "boys" bakoversveis og tilfører sin jonglering en feminin estetikk med inspirasjon fra den kinesiske akrobatikk. Det måtte bli henne som skulle få avslutte gallashowet. Ikke noen kunne komme etter henne. Man må være evig takknemlig for at Ljungberg og Co skaffet henne til oss!


Tusen takk!

En helg med kunstnerisk påfyll og skandinavisk forbrødring er god medisin. Å lage et så godt
program krever mye kunnskap og stor kjærlighet til kunsten. Jeg vil takke særlig Ljungberg for et strålende Magic Weekend. Samtidig vil jeg takke alle de som ikke synes, men like fullt fortjener en stor takk. Det er scenearbeidere, ektefeller, forhandlere og alle gjestene. Til sist vil jeg takke Arto Airaksinen for de fine bildene jeg har fått bruke i denne artikkelen.

Gleder meg til neste år!



Guy Ljungberg

Jubileumsforestilling - Universitetets aula

I morgen skjer det. Det er mer enn to år siden audition og nå er dagen kommet for min opptreden i universitetets aula. Det medisinske fakultet feirer 200 år. Det har blitt markert i lengre tid med jubileumsforelesninger, jubileumskaker, jubileumsfest for de ansatte og rykter om jubileumsdisco for studenter.

Men i morgen er det selve jubileumsfinalen. Da entrer Sølvguttene scenen i aulaen med Hallelujakoret sammen med kunstneriske talenter blant ansatte i alt fra fysiologi, ernæringsvitenskap og etikk. Så blir det høytidelig mottakelse i Oslo rådhus der Fabian Stang kjøler champagnen. Men det hele begynte for to år siden.

Audition

For mer enn to år siden ble jeg invitert på audition for morgendagens forestilling. Omstendighetene har en uvanlig vri. Vi må gå enda lenger tilbake i tid.

Alltid har jeg opptrådt og alltid har jeg ønsket meg medisinstudiet. Folk spør:"Hvordan skal du kunne kombinere disse to da"? Svaret ser ut til å tydeliggjøre seg med festforestillingen. Siden 2009 har jeg studert medisin. De som kjenner meg vet hvor mye dette har vært en drøm, hvor vanskelig drømmen har vært å jobbe for og hvor tungt arbeidet med å leve medisndrømmen kan være.

Studiet er et utmattende jag der man kan stupe i seng etter 16 timers "skoledag, ha øyeblikk av intelektuell feilernæring, lengre perioder av tvil, men stolte øyeblikk av mestring. Det hele blir belønnet med den beste belønning - pasientens lindring og takk!

Så begynte jeg Forskerlinjen på medisin. Jeg ville grave dypere i pasients opplevelse av å være syk. Slik ble det etikk. Den medisinske etikken gir meg et anker til det jeg gløder mest for - pasienten som et opplevende, følende og tenkende vesen.

Slik møtte jeg min veileder. Professor i medisink etikk, Per Nortvedt. Han er ekspert på empatibegrepet, for å si det enkelt. Men han trakterer også klassisk gitar. Slik ble vi samtalende om studieliv og menneskeliv. Slik kunne jeg oppleve gitarspill til matpakken og slik formet vi duoen elev og læremester - magiker og gitarist. Kort tid etter lå invitasjonen til audition der.

Siden audition har vi trent og trent for det som er finalen. Men i mellomtiden har vi opplevd vennskap og læring. Vi er til og med booket til opptredener langt forbi datoen for jubileumskonserten.

Forening

Så på scenen i morgen er jeg ikke bare den som opptrer på en bortebane slik de fleste andre scener jeg har opptrådt på er. Jeg er samtidig på en hjemmebane og får forene det jeg alltid har villet og fortsatt vil gjøre - mine to lidenskaper - kunst og vitenskap. Magi og medisin!

Per Nortvedt gjennomgår kjøreplanen



Produsent Gjøril Songvoll instruerer.



Finstemming aulaen

Gathering for Gardner - stjernetreff og skapgenier.

Den legendariske matematikeren Martin Gardner samler nye beundrere fra hele verden lenge etter sin død. Fra alle kontinenter kommer anerkjente forskere, kunstnere, spillutviklere og oppfinnere, for å feire matematikken og Martin Gardner på den presisjefylt konferanse Gathering for Gardner i Atlanta. Den ettertraktete konferansen trekker de store stjernene innen sine fagfelt, men også hobbyister og hjemmegenier som har funnet columbi egg ved kjøkkenbenken. Ventelisten for å delta er riktig nok lang, og bare knappe 300 gjester får delta når det braker løs en intens helg Downtown Atlanta.

Flybåren skandinav

At jeg havnet der, er resultat av en lengre kjedekollisjon. Men kort oppsummert ble jeg invitert av arrangøren etter en opptreden i Frankrike. Han uttrykket det slik; også dette publikummet, som i bunn og grunn underholder seg selv med matematikkens magi, må ha adspredelse. En festaften skulle arrangeres og noen fremmede impulser på scenen var ønsket: noe europeisk, klassisk, ja til og med skandinavisk som bryter med alle forventninger om magi og tryllekunst, ville være det rette for dette spesielle publikummet.

Slik ble det. En lynvisitt til Atlanta ble løsningen. Fredag forlot jeg Norge, lørdag opptrådte jeg på The Ritz Carlton Hotel, Downtown Atlanta, og søndag reiste jeg hjem til Norge igjen. Ja, mitt besøk var så kort at jeg aldri rakk å bli døgnvill.

Magicienne

Et godt ord. Magiker og kvinne. Det er få av oss på internasjonal basis. Men i galashowet i Atlanta var jeg ikke alene. Den kanskje største kvinnlige stjernen i magi, Lisa Menna, var der! Vi opptrådte i samme forestilling, og venninner ble vi umiddelbart. Etter sin suksess på 90-tallet ble hun filantrop. Nå var vi sammen for å snakke om vår kunst og fortrylle fra scenen etter festmiddagen.

Vi fant raskt ut at Gathering for Gardner på mange måter minnet om magikongresser men hadde en spesiell egenskap magikongresser mangler - ingen konkurranse. Da tenker vi ikke på mesterskap. Nei, vi tenker på den usynlige konkurransen som manifesterer seg i taushet og stive blikk. Den konkurransen som gir deg følelsen av at din egen suksess ikke er så hjertelig velkommen av andre!

Her var alle velkommen - alt var "wow,"great" og "interesting". For alle ble sett og hørt! Var du invitert til å snakke om ditt prosjekt, slik Lisa og jeg også var, hadde du 6 min til rådighet. Med tanke på at de fleste som var der nettopp hadde noe nytt og spennende å bringe til torgs, var konferansen bygget på å la alle de påmeldte til presentasjonprogrammet bli hørt i miniforedrag.Etterpå var det utveksling av ideer, spørsmål og gaver. Alle velkommen! En idé for neste magitreff?



Show med stjerneskudd
Førtifem sekunder! Det var den sterkeste åpningen av noe show jeg har sett! Rubiks kube ble løst på knappe 45 sekunder! En av konferansens yngste deltakere ble bedt om å komme på scenen før showet hadde begynt! Han var blitt oppdaget fredag kveld. Spontant ble han bedt om å entre scenen, ta bind for øynene etter ett minutts memorering og deretter løse kuben på kortest mulig tid. Han var utvilsomt konferansens helt!

Jeg hadde gleden av å få holde på litt lenger. Et utdrag av mitt magiske teater til europeiske operettesvisker fulgte rubiks kube. Men det mest magiske øyeblikket i min opptreden, var forviklingene rundt fremførelse av en ringrutine med en herres giftering. Ikke visste jeg at ringen i seg selv var en matematisk gåte. Sannelig fikk jeg klø meg i hodet og le godt da ringen delte seg i utallige biter, og jeg endte opp med to andre hjelpere på scenen som var like inbitte samlere av matematiske duppeditter. Et teater i teatret, og jeg klarte ikke å stanse å le! Sullballatull!

Men Lisa Menna og jeg var ikke alene om å utføre tryllekunst i ulike former. Den verdenskjenete Simon Aronson presenterte tankelesning basert på matematisk magi - altså tilsynelatende umulige illusjoner fundert i matematiske lovmessigheter. Lennart Green - verdensmesteren i kortmagi var likevel shøwets stjerne. Han fikk litt Elvis-status og klarte knapt å forlate bygningen for alle som ville prate med ham etter showet!

Men der showet startet med operette, ble den avsluttet av en fenomenal cellist. Han tolket Lennart Cohen og tango på cello. Den beskjedne musikeren viste seg å være ingen ringere enn mannen som arrangerte de nær 300 nasjonalsangene for bruk under siste OL!



Lennart Green og Martin Gardeners sønn

Sørstatene på fire timer!

Jeg hadde ikke mye tid til overs. Jeg skulle innøve min presentasjon av mitt prosjekt om hjernen samt ha forestilling. Men mellom de to programmene ble mye absorbert likevel. I løpet av fire timer var jeg på biltur i blomsterlunder mellom de karakteristiske sørstatshusene slik vi kjenner fra Graceland. Jeg smakte sørstatsmat i form av friterte godsaker og "grits" - en slags risgrøt - og besøkte en av USAs aller eldste hamburgerbarer! Til sist gikk jeg i en park med virkelig uforståelig kunst: utelukkende skulpturer av optiske illusjoner! En av kunstnerne er skulptøren Dick Esterle.

Takknemlig for hva jeg får oppleve gjennom mitt hjertebarn, reiste jeg overveldet og trøtt til Norge, for å delta på visitten på Ullevål neste morgen. Et annet hjertebarn!

Ode til Magisk Weekend 2013

Jeg er strålende fornøyd og gleder meg til neste års kongress som blir min 15.! Ja, da har jeg et jubileum som begeistret deltaker, og jeg har innlemmet den årlige magikongressen som en like sikker tradisjon som andefett i surkålen på julaften.

Men tro likevel ikke at jeg har blitt en mett og ukritisk beundrer av tradisjonen. Nei, jeg vil heller pårope meg en ervervet kompetanse som publikummer og som kritiker. Derfor kommer jeg heller ikke til å gi meg i kast med ALT, men velge meg ut noen av de tingene vi fikk oppleve på kongressen. Slik vil jeg forklare hvorfor jeg berømmer Ljungberg og hans stabs fantastiske innsats for en inntrykksfull og uforglemmelig opplevelse tre dager til ende.

Gammelt nytt fikk nytt liv
Friday Night Show er et like kjærkomment og spennende innslag som de beste andre i løpet magiweekenden. Et krav Ljungberg stiller i bookingen av artister er at minst en av dem som kan utføre en 10 minutters sceneakt, også må være i stand til å kunne holde på et blandet publikum gjennom et helt show. En ting er å spesialisere seg og drible sine ferdigheter innen en ramme på knappe ti minutter. En helt annen er å kunne jobbe i den virkelige verden for et blandet publikum. Disse menneskene er det du skal underholde, bevege og fascinere ikke bare ti minutter, men kanskje en hel time. I år var det Brando og Silvana fra Argentina som bød på sitt sirkus!

De ville vise oss et sirkus skapt av to mennesker ,som med enkle midler spilte mange av rollene fra sirkusrollelisten. Vi fikk se komiske klovner, tragiske klovner, linedanser på imaginær line og tryllekunstnere. Sirkusdirektøren var selvfølgelig den vevre, men tøffe kvinnen Silvana! Fargerikt, idérikt, festlig og annerledes, er noen av de ordene jeg vil bruke i min beskrivelse av showet. Showet hadde nettopp tatt sin idé fra et argentinsk dikt med følgende tema: Ting er ikke som du tror. Det du tror, er ikke. Og før du vet ord av det, er heller ikke du selv det du trodde du ikke var! Er du med?

Ut fra disse premissene vil den beste sammenlikning av showet være et titteskap. Et titteskap er en smukk innramming av forunderlige og fargerike gjenstander der opp er ned og ned er opp! Jeg koste meg, for jeg ble med på leken. Jeg så det de ville jeg skulle. Så hyggelig det var med den røde hunden som var en kasse på hjul og med et halsbånd man kunne ryke i mange biter og plutselig gjøre helt igjen! Fin bisk det!

Noen publikummere kastet oppgitt på hodet, klaget på banale effekter med bruk av kasser med dobbel bunn og gamle triks slik som ”Gipsy thread”! Det er jo synd. Da risikerer man å gå glipp av det Brando og Silvana ville fortelle oss; at gamle tricks og hemmeligheter kan få et nytt liv i nye kontekster.

Sirkuset moret min lekne sjel. Likevel vil jeg si, som flere andre, at showet ville tjene på en strammere regi og ikke minst en språkvask. Engelsken var til tider umulig å forstå og diktet vi fikk utlevert, ga ikke mye mening p.ga dårlig oversettelse.

Close Up Show
Close-up magic oversettes ofte på norsk til nærmagi. Det er en fin oversettelse, for det er jo nettopp slik magien skal oppleves – på nært hold. Men der publikum tidligere var fordelt på flere mindre rom, ble vi i år samlet i det store teateret for å se showet. Det var litt synd.

Når det er sagt, vil jeg samtidig tilføye at jeg aldri har sett nærmagi som har klart å nå en hel teatersal med så stor begeistring som dette! Der mange kortkunstnere sliter med å nå utover sin egen bordkant, klarte de tre herrene vi fikk møte å nå utover scenekanten og til bakerste benkerad. Det er selvsagt snakk om Lennart Green, Denis Behr og Dani DaOrtiz. Lennart tilhører sin egen kategori og bød på hits fra sin store samling. Det er jo så topp når han tar frem en rull aluminiumsfolie, dekker hele hodet til og forsøker få kontakt med moderskipet, som han sier, før han finner alle mulige ønskede spillkort i et eneste kaos av spillkort på alle kanter!

Behr fra Tyskland kom mellom Green og DaOrtiz. Han imponerte med en stillferdig kløkt og lavmælt humor der han animerte en gummistrikk til å bli sin egen Lille Hjelper! Denis Behr hadde en helt annen stilart, så der han spilte fagott, buldret de andre to på pauker. Han ble kanskje litt overdøvet.

Dani DaOrtiz hadde jeg selv aldri sett live før. Hans stil er en blanding av Green og Tamariz. Han innrømmer gjerne å være en nesegrus beundrer av førstnevnte og parodierte Lennart presist og festlig. Likevel taper DaOrtiz på å ta for mye etter sine helter. Flere kommenterte det samme. DaOrtiz briljerer stor og har masse humor. Men originalen er alltid best!

Boklansering
Søndag morgen kl. 9.00 ble man servert Lennart Greens lecture og samtidige lansering av boken ”Hemmeligheter”. Det er aldri lett å stille til start tidlig morgen etter selskapeligheter til langt på natt. Lennart syntes selv det var ”grymt tidligt” og tvilte på at folk ville komme. Men ved frokosten rådet det kaos og kaffen tok slutt, for alle skulle på lecture med Lennart. Vår alles Lennart Green imponerte. Ikke med tøffe sleights og krevende grep. Men med enkle midler skapte han sterk magi mens hans hovedbudskap var: Du skal aldri hovere og aldri få publikum til å føle seg dumme. Vinner du din medhjelpers tillit, har du vunnet alt! Og Lennart vant sin unge medhjelpers tillit. Litt faderlig tålmodighet måtte Lennart vise, da hans unge medhjelper ikke stolte helt på Lennarts raske hoderegning og tok frem en kalkulator for å kontrollere summen! Køen var laaang for å få en signert utgave av boken!

Festforestilling
Skal man arrangere et godt skirenn, må man ha med skiløpere fra Norge. Skal man lage en like god magiforestilling, må man ha med seg magikere fra Korea. Slik introduserer Ljungberg lørdagens festforestilling. Nesten alle artistene er håndplukket fra Korea. Der er Magic Entertainment en disiplin på universitetet. Og det var godt skolerte magikere vi fikk se. De tilvirker mye av sine rekvisitter selv og tar i bruk teknologi på nye måter for å skape helt nye illusjoner.

Ted Kim åpnet showet med en fargesterk akt der lysteknologi, effekter fra dataspill og tradisjonell tryllekunst handler sammen for å skape illusjoner vi ikke før har tenkt på! Den dyktige kvinnen E.K portretterte Carmen fra den franske operaen med samme navn. Magien fikk et kvinnelig uttrykk siden E.K selv har laget mange av effektene og gjort gamle klassikere til nye, ved å sette dem inn i en annen kontekst.

Å være morsom med vilje er ikke bestandig vellykket. Slettes ikke når menn kler seg ut som kvinner. Duoen som likevel lykkes og fikk oss til le fra magedypet, var Doble Mandoble fra Belgia. Her skulle ting som kan gå galt, gå galt. Og det gjorde det! Jeg er glad det ennå er håp for komedien og magien i land utenfor Korea også!

Til nå har vi sett sterk og ny magi fra mange hold. Jubelen har stått i taket. Den som likevel når lengst frem til oss, gjør det ikke ved pangeffekter, brå musikk og avansert teknologi. Han går tilbake til røttene. Slik Lance Burton oppfant dueakten på nytt, har Yu Ho-Jin oppfunnet kortmanipulasjonsakten på nytt. Det gjøres ikke ved å produsere et hundre talls spillkort på kortest mulig tid, slik tradisjonen lenge har vært. Nei, han gjør det stikk motsatte. I et svært sakte tempo, med et lite antall spillkort, anvender han manipulasjonskunstens vanlige ABC. Slik fremtrylles spillkort som om han plukket ned stjerner fra stjernehimmelen, en etter en. Med en enestående ferdighet klarer han å gjøre de klassiske grep langsomt, uten at noen kan avsløre ham. Det er som å lytte til en nokturne der hver tone får klinge fullt ut. Slik rører han sitt publikum. Slik vant han Grand Prix i FISM.

Kjære publikum!
Jeg vil rette blikket bort fra scenen et lite øyeblikk og til plysjsetene fylt med et begeistret publikum. Det er skjønt å være begeistret og skjønt at rommet fylles med jubel og applaus. Men har det ikke eskalert litt hos oss? Jeg vet at de på La Scala-operaen har en merkelig tradisjon med plystring og buing - alt ettersom – fra publikum. Dette passer jo til det italienske temperamento. Men passer det like godt til vårt nordiske temperament? Vi gir stort uttrykk for det vi setter pris på. Men det hender jo at en akt får mindre applaus enn en annen. Da kan det hende at utøveren føler seg mindre verdsatt til tross for at akten var like god, men uttrykket bare et annet.

Til sist!
Jeg takker for meg og gledes veldig over at et trettitals nordmenn hadde tatt turen ned, etter at jeg i flere år har oppmuntret dem til å reise til Lund. Håper vi sees alle sammen i 2014!

Kristine Hjulstad



Bildene er tatt av Arto Airaksinen. Det siste bildet av Lennart Greens boksignering, har jeg selv tatt.

Dessert til besvær - en anmeldelse av festmiddagen under Magisk Weekend!

På medisinstudiet må alle studentene gjennomføre en sukkerbelastningstest. Vi skal nemlig lære om diabetes og sukkerets skyggesider. Derfor må vi innta en sterkt konsentrert sukkermengde på veldig kort tid. Så konsentrert at våre hender svetter, hjertet hamrer og kjevene strammer – bare for å se om vi tåler det! Slik opplevde jeg desserten ved årets festmiddag. Jeg tror det var meningen at maten skulle ha et tema i år. Jeg fikk ikke helt med meg hva tema var, for forretten var en sushi uten riktig å være det. Og de helkokte eggene var pyntet opp som tryllekaniner! Men desserten var utformet som en British Breakfast: En gigantisk sjokolade-cookie minnet mer om en tykk skive dansk rugbrød. På denne hadde kokken smurt et tykt lag hvit sjokolade, toppet med en dæsj gul krem. Illusjonen skulle være åpenbar: Speilegg! Kanskje hadde kokken spist seg litt for høy på sukker, da han la til en brun og blank pølse av marsipan? Illusjonen skulle være pølse, korv, sausage! Men jeg fikk dessverre assosiasjoner til læringsmål langt lenger ned i fordøyelseskanalen!

Noe man aldri helt har fått til ved festmiddagen, er logistikken. Personalet som skal betjene de feststemte magikerne, ser ut til å bli helt på tuppa når de skal ta i mot bestillinger. Skal du bare ha to av de tre ølene som inngår i drikkekortet, faller regnskapet sammen! Hoderegning er ikke lett, og din øl blandes med den andres vin så du oversetter til engelsk sånn for sikkerhetsskyld. Da sier min kavaler ved min side; ”kjære gjester: showet er i gang”! Betaler du med kort, au da! Og du, og du med! Ja, da tar servitøren med seg alle kortene til andre enden av lokalet og stiller seg i betalingskø! ”Da er det bare å ringe banken og sperre kortet”, fortsetter vår festlige gjest ved bordet. Mens vi venter, underholder vi oss med historier fra TV serien Fawlty Towers med John Cleese. Og servitøren kommer tilbake med kortet. Da har han mange kort å velge fra. Han minner litt om en tryllekunstner i grunn: Pick a card, please!

Kristine Hjulstad